Loven

DRAFT:

The Law – Frédéric Bastiat (Norsk – Oversatt av Lars-Ivar Ihler)

Denne oversettelsen av “The Law” er utført av Lars-Ivar Ihler av nettstedet frihler.net. Hans mål var å nøyaktig gjengi Mr. Bastiats ord og idéer i  det tjuvende århundrets norske språk til sin kjære mormor.

En tilsvarende engelsk utgave av “the Law” som denne oversettelsen er basert på, ble laget i xxxx i 19xx av Dean Russell fra “The Foundation”.

Boken og forfatteren

Når en anmelder ønsker å gi spesiell anerkjennelse til en bok, forutser han den vil fortsatt bli lest “hundre år fra nå”. Loven, som først ble publisert som brosjyre i Juni 1850, er allerede mer enn hundre år gammel. Og fordi dens sannheter er evige, vil den fortsatt bli lest etter nye hundre år har gått.

Frédéric Bastiat (1801-1850) var en fransk økonom, statsmann og forfatter. Han gjorde det meste av sin skriving i årene rett før – og umiddelbart etter – revolusjonen i Februar 1848. Dette var perioden da Frankrike var raskt på vei mot komplett  sosialisme. Som en nestleder av den lovgivende forsamling, studerte og forklarte Mr. Bastiat hver sosialist-feilslutning som den dukket opp. Han forklarte også hvordan sosialisme uunngåelig vil utvikle seg til kommunisme. Men de fleste av hans landsmenn valgte å ignorere hans logikk. Loven er her presentert igjen fordi den samme situasjonen eksisterer i Norge og vesten i dag som i Frankrike i 1848. De samme sosialist-kommunistiske idéene og planene som da ble adoptert i Frankrike er i stor grad på inntog i Norge og vesten. Disse forklaringene og argumentene som den gang ble fremmet mot sosialisme av Mr. Bastiat er – ord for ord – tilsvarende gyldige i dag. Hans idéer fortjener en seriøs høring.

Loven

Loven er pervertert! Og politimakten til staten er pervertert sammen med den! Loven, sier jeg, er ikke bare fjernet fra sin riktige hensikt, men er laget for å følge en fullstendig motsatt hensikt! Loven ble et våpen for enhver type grådighet! Istedet for å sjekke kriminalitet, ble loven selv skyldig av den ondskapen den skulle straffe.

Hvis dette er sant, er det en alvorlig fakta og moralsk plikt krever meg å kalle oppmerksomhet til mine medborgere om det.

Livet er en gave fra Gud

Vi holder fra Gud, gaven som inkluderer alt annet. Denne gaven er livet – fysisk, intellektuelt og moralsk liv.

Men livet kan ikke vedlikeholde seg selv alene. Skaperen av livet har tiltrodd oss ansvaret med å bevare, utvikle og perfeksjonere det. For å kunne oppnå dette, har Han tildelt oss med en samling av fantastiske fakulteter. Og Han har plassert oss i midten av et mangfold av naturlige ressurser. Gjennom bruken av våre fakulteter i henhold til disse naturlige ressursene, kan vi konvertere dem til produkter og bruke dem. Denne prosessen er nødvendig for at livet skal kunne gå sin gitte gang.

Liv, fakultet, produksjon – med andre ord individualitet, frihet, eiendom – dette er mennesket. Og til tross for utspekulerte kunstneriske politiske ledere, er disse tre gavene fra Gud forut for all menneskelig lovgivning og er overlegne til den. Liv, frihet og eiendom eksisterer ikke fordi mennesket har laget lover. Tvert imot, det var det faktum at liv, frihet og eiendom eksisterte på forhånd som førte til at mennesker laget lover i det hele tatt.

Hva er Loven?

Hva så denne loven? Det er den kollektive organiseringen av individuell rett til lovlig forsvar.

Hver av oss har naturlig rett – fra Gud – til å forsvare sin person, sin frihet og sin eiendom. Dette er de tre grunnleggende kravene til liv og til forvaringen av hver av dem er fullstendig avhengig av forvaringen av de andre to. For hva er våre fakulteter annet enn en utvidelse av vår individualitet? Og hva er så eiendom annet enn en utvidelse av vår fakultet? Om hver eneste person har retten til å forsvare med makt – sin person, sin frihet og sin eiendom, da følger det også at en gruppe mennesker til stadig har retten til å organisere og støtte en felles makt for å beskytte disse rettighetene. Dermed er prinsippet av kollektiv rett – dens grunn for eksistens, dens lovfullhet – basert på individuell rett. Og den felles makten som beskytter disse kollektive rettighetene kan ikke logisk ha noen annen hensikt eller noen annen oppgave enn til det som den fungerer som en erstatting til. Dermed, siden et individ ikke kan lovlig bruke makt mot personen, friheten, eller eiendommen til et annet individ, kan heller ikke felles makt – av den samme grunn – lovlig brukes til å ødelegge personen, friheten eller eiendommen til individer eller grupper.

Slik en pervertering av makt ville være, ved begge tilfeller, i strid med våre premisser. Makt har blitt gitt til oss for å forsvare våre egne individuelle rettigheter. Så hvem våger da å si at makten har blitt gitt til oss for å ødelegge de like rettighetene til våre medmennesker? Siden ingen separat individuell handling kan lovlig bruke makt til å ødelegge retten til andre, følger det ikke logisk da at de samme prinsippene også gjelder for den felles makt som ikke er noe annet enn den organiserte kombinasjonen av individuell makt?

Om dette er sant, kan ingen ting være mer beviselig enn dette: Loven er organiseringen av naturlig rett til lovlig forsvar. Det er substitusjonen av en felles makt for individuell makt. Og denne felles makten kan kun gjøre hva den individuelle makten har naturlig og lovlig rett til å gjøre: Å beskytte personer, frihet og eiendom; å vedlikeholde retten til enhver, samt å sørge for rettferdighet til å regjere over oss alle.

En rett og varig myndighet

Hvis en nasjon var dannet på dette grunnlag, så virker det for meg at orden ville rådet over folket, i tanke såvel som i gjerning. Det virker for meg at en slik nasjon ville ha vært den mest simple, enkle å akseptere, økonomiske, begrensede, ikke-undertrykkende, rettferdige og varige myndighet som man kan forestille seg – uavhengig av hva slags politisk form det måtte være.

Under en slik administrasjon ville alle forstått at vedkommende besitter alle privilegier så vel som alt ansvar for sin egen eksistens. Ingen ville ha noen argumenter med myndighet, gitt at vedkommendes person var respektert, hans arbeid var fri og fruktene av hans arbeid var beskyttet mot alle urette angrep. Når suksessfull, vil vi ikke trenge å takke staten for vår suksess. Og omvendt – når mislykket – ville vi like lite tenkt på å klandre staten for vår ulykke, som bonden ville klandret staten for hagl eller frost. Staten ville bli følt kun av den uvurderlige velsignelse av sikkerheten gitt av denne type myndighet.

Det kan videre bli stadfestet at, takket være ikke-intervensjon av staten i private affærer, våre ønsker og deres tilfredsstillelser ville utviklet seg på en logisk måte. Vi ville ikke se fattige familier søke bokstavelig instruksjon før de kan få brød. Vi ville ikke se byer befolket på bekostning av bygda, ei heller bygda på bekostning av byene. Vi ville ikke se den store forskyvningen av kapital, arbeid og befolkning som er forårsaket av lovgivende bestemmelser.

Kilden til vår eksistens er gjort usikre og utrygge av disse statlig skapte forskyvningene. Og videre byrder disse handlingene myndigheten med økt ansvar.

Den komplette perverteringen av loven

Men dessverre så begrenser loven på ingen måte seg selv til sin rette funksjon. Og når den har overskredet disse riktige funksjonene, har den ikke bare gjort det på inkonsekvente eller diskutable måter. Loven har gått lengre enn som så; den har gått direkte i opposisjon til sitt eget formål. Loven har blitt brukt til å ødelegge sitt eget mål: Den har blitt tillagt å tilintetgjøre  den rettferdigheten den var ment å vedlikeholde; Å begrense og ødelegge rettigheter som dens virkelige hensikt var å respektere.. Loven har plassert den kollektive makten til disposisjon for de skruppelløse som ønsker – uten risiko – å utnytte personen, friheten og eiendommen til andre. Den har konvertert plyndring om til en rett, for å kunne beskytte plyndring. Og den har konvertert lovlig forsvar om til en kriminalitet, for å kunne straffe lovlig forsvar.

Hvordan har så denne perverteringen av loven blitt oppnådd? Og hva har vært resultatet?

Loven har vært pervertert ved påvirkning av to helt forskjellige årsaker: dum grådighet og falsk filantropi. La oss snakke om den første.

En fatal tendens av menneskeheten

Selv-preservering og selv-utvikling er vanlige ambisjoner blant alle mennesker. Og om alle nøt den ubegrensede bruken av sine fakulteter og den frie disponeringen av fruktene av sitt arbeid, ville sosial fremgang vært ustanselig, uavbrutt og ufeilbarlig.

Men det er en annen tendens som er vanlig blant mennesker. Når de kan, så ønsker de å leve og blomstre på bekostningen av andre. Dette er ingen voldsom anklagelse. Ei heller kommer det fra en dyster og uveldedig ånd. Annalene av historien bærer vitne til sannheten av det; uopphørlig krig, masse-migrering, religiøse forfølgelser, universell slaveri, uærlighet i handel og monopoler. Dette fatale begjæret har sitt opphav i selveste naturen ved mennesket – I det primitive, universelle og ikke-undertrykkelige instinktet som tilskynder han å tilfredsstille hans begjær med minst mulig smerte.

Eiendom og Plyndring

Mennesket kan leve og tilfredsstille sine ønsker kun ved endeløs arbeid; ved den endeløse tilføringen av sine fakulteter til naturlige resurser. Denne prosessen er opphavet til eiendom.

Men det er også sant at mennesket vil leve og tilfredsstille sine ønsker ved beslaglegging og konsumering av produktene av andres arbeid. Denne prosessen er opphavet til plyndring.

Nå siden mennesket er naturlig tilbøyelig til å unngå smerte – og siden arbeid er smerte i seg selv – følger det så at mennesker vil ty til plyndring når enn plyndring er lettere enn arbeid. Historien viser dette ganske tydelig. Og under disse omstendigheter, hverken religion, eller moralitet kan stoppe det.

Når da, stopper plyndring? Det stopper når det blir mer smertefullt og mer farlig enn arbeid.

Det er beviselig da, at den rette funksjonen til loven er å bruke kraften til den kollektive makten for å stoppe denne fatale tendensen til plyndring i stedet for arbeid. Alle lovens tiltak burde beskytte eiendom og straffe plyndring.

Men generelt er loven laget av en person eller en klasse av personer. Og siden loven ikke kan operere uten godkjenning og støtte av en dominerende makt, må denne makten være tiltrodd til de som lager lovene.

Denne fakta, kombinert med den fatale tendensen som eksisterer i hjertet hos mennesket til å tilfredsstille sine behov med minst mulig innsats, forklarer den nesten universelle perverteringen av loven. Da er det enkelt å forstå hvordan loven, i stedet for å sjekke urett, blir det uovervinnelige våpenet av urett. Det er enkelt å forstå hvorfor loven er brukt av lovgiver til å ødelegge i ulik grad blant resten av folket, deres uavhengighet gjennom slaveri, deres frihet, ved undertrykkelse og deres eiendom ved plyndring. Dette er gjort til fordel for personen som lager loven og i proporsjon med makten som personen holder.

Offer av lovlig plyndring

Mennesket vil naturlig gjøre opprør mot uretten der de er offer. Dermed, når plyndring er organisert av loven for profitten til de som lager lovene, vil alle plyndrede klasser på en eller annen måte bli med – ved fredelige eller revolusjonære metoder – i skapelsen av lover.  I tråd med deres grad av opplyst-het, vil disse klassene foreslå en av to fullstendig ulike måter når de prøver å oppnå politisk makt: Enten vil de ønske å stoppe lovlig plyndring, eller så vil de ta del av den.

Ve til nasjonen når sistnevnte formål råder blant masse-ofrene av lovlig plyndring når de, i tur , griper makten til å lage lover! Inntil det skjer, vil de få praktisere lovlig plyndring overfor de mange, en vanlig praksis der retten til å delta i skapelsen av lov er begrenset til noen få personer. Men så, blir deltakelsen i skapelsen av lover universelle. Og da, søker mennesket å balansere deres motstridende interesser ved universell plyndring. I stedet for å luke ut uretten funnet i samfunnet, gjør de urett generelle. Så snart denne plyndringen oppnår politisk makt, vil de etablere et system av represalier mot andre klasser. De bil ikke opphøre lovlig plyndring (Dette objektivet vil kreve mer opplysning enn de besitter). I stedet vil de emulere sine onde forgjengere ved å praktisere i denne lovlige plyndringen, selv om det er i mot deres egne interesser.

Det er som om det var nødvendig, før rettferdighetens regime tiltrer, for alle å lide en grusom gjengjeldelse – noen for deres ondskap, andre for deres mangelfulle forståelse.

Resultatet av lovlig plyndring

Det er umulig å introdusere en større forandring og en større ondskap til samfunnet, enn dette; Konverteringen av lov til en instrument av plyndring.

Hva er konsekvensen av slik en pervertering? Det ville kreve kreve flere volum for  kunne beskrive dem alle. Dermed må vi nøye oss selv med å peke ut det mest slående.

Først og fremst, den hvisker vekk forskjellen mellom rett og urett fra alles samvittighet.

Ingen samfunn kan eksistere med mindre lovene er respektert til en viss grad. Den tryggeste måten å gjøre lover respekterte, er å gjøre de respektable. Så når lov og moral motstrider hverandre, har borgeren de grusomme alternativene av å enten miste sin moralske sans, eller miste sin respekt for loven. Disse to onder er av lik konsekvens og det ville være vanskelig for en person å velge mellom dem.

Lovens natur er å opprettholde rettferdighet. Dette er så gjeldende at, i sinnet til folket, er loven og rettferdigheten én og samme ting. Det er i oss alle, en sterk tilbøyelighet til å tro at alt lovlig er legitimt. Denne troen er så utbredt at mange mennesker har feilaktig hevdet at ting er “rett” bare fordi loven gjør det så. Dermed, for å gjøre at plyndring virker rett og hellig for så mange samvittigheter, er det kun nødvendig for loven å hevde det og godkjenne det. Slaveri, restriksjoner og monopol finner forsvarere ikke bare blant dem som tjener på dem, men også blant dem som lider av dem.

Skjebnen til ikke-konforme

Om du foreslår en tvil rundt moraliteten ved disse institusjonene, er det frimodig sagt at “Du er en farlig innovatør, en utopéer, en teoretiker,  en undergraver; du ville knust fundamentet som samfunnet hviler på.” hvis du underviser rundt moralitet eller rundt politisk vitenskap, så vil det bli funnet offisielle organisasjoner som kampanjerer myndighetene med denne vene tanke: “At vitenskap ikke lengre kan bli lært eksklusivt fra ståstedet rundt frihandel (fra frihet, fra eiendom, og fra rettferdighet) noe som har vært tilfellet frem til nå, men også i fremtiden skal vitenskap være spesielt lært fra ståstedet til fakta og lover som regulerer Fransk industri (fakta og lover som er tvert motsatt fra frihet, fra eiendom og rettferdighet).  At i den myndighets-begavede undervisningens ståsted, vil professoren strengt avstå fra å i noen grad utrydde respekten grunnet lovene som nå er i kraft.” [1]

Derfor, hvis det eksisterer en lov som godkjenner slaveri eller monopol, undertrykkelse eller ran, uavhengig av form, så må det ikke engang bli nevnt. For hvordan kan det bli nevnt uten å ødelegge respekten den inspirerer? Fortsatt videre må moralitet og politisk økonomi være lært fra ståstedet rundt denne loven; fra antagelsen at det må være en rett lov, kun fordi det er en lov.

En annen effekt av denne tragiske perverteringen av lov er at det gir en overdrevet viktighet til politisk lidenskap og konflikter, og til politikk generelt.

Jeg kunne bevise denne påstanden på tusen måter. Men gjennom bruken av illustrasjon, skal jeg begrense meg selv til et emne som i det siste har okkupert sinnene hos alle: allmenn stemmerett.

Hvem skal dømme?

Følgerene av Rousseau’s tankeskole – som ser på seg selv som meget avanserte, men som jeg ser på som tjue århundrer bak tiden – vil ikke være enig med meg om dette. Men allmenn stemmerett – ved å bruke ordet i den strengeste forstand – er ikke en av disse hellige dogmene som det er en forbrytelse å utforske eller tvile. Faktisk vil seriøse innvendinger bli gjort til allmenn stemmerett

Først og fremst dekker ordet allmenn en grov feilslutning. For eksempel er det 36 millioner mennesker i Frankrike. Dermed, for å gjøre riktig av allmenn stemmerett, burde det vært 36 millioner stemmere. Men det mest utvidede systemet tillater kun 9 millioner mennesker å stemme. Tre av fire personer er ekskludert. Og videre, de er ekskludert av den fjerde. Denne fjerde personen avanserer prinsippet om arbeidsuførhet som hans grunn til å utelukke de andre.

Allmenn stemmerett betyr da, allmenn stemmerett for de som er kapable. Men så gjenstår dette faktuelle spørsmålet: Hvem er kapabel? Er mindreårige, kvinner, gale mennesker og personer som har utført visse store kriminaliteter de eneste som kan bestemmes å være inkapable?

Grunnen til at stemmeretten er begrenset

En mer nøyaktig undersøkelse av dette emnet viser oss motivet som forårsaker retten til å stemme til å være basert på antagelsen av inkapabilitet. Dette motivet er at velgeren eller stemmeren ikke utøver denne retten for kun seg selv, men for alle. Det mest utvidede elektoratet og det mest begrensede elektoratet er like med respekt for dette. De skilles kun i respekt for hva som grunnlegger inkapabilitet. Det er ikke en prinsipiell forskjell, men kun en forskjell i grad. Hvis det, som republikanerne av vår nåtids greske og romerske tankeskole later som,  at stemmeretten finner sted ved ens fødsel, så ville det være en urett for voksne å forhindre kvinner og barn fra å stemme. Hvorfor er disse forhindret? Fordi de er antatt å være inkapable. Og hvorfor er inkapabilitet et motiv for ekskludering?  Fordi det er ikke velgeren alene som lider konsekvensene av hans stemme; fordi hver eneste stemme i samfunnet har en rett til å kreve noen sikringstiltak vedrørende handlingene deres velferd og eksistens avhenger av.

Svaret er å begrense loven

Jeg vet hva som kan være sagt som svar til dette; hva innvendingene måtte være. Men dette er ikke stedet til å utmatte en kontrovers av slik natur. Jeg ønsker kun å observere her at denne kontroversen rundt allmenn stemmerett (så vel som andre politiske spørsmål) som agiterer, begeistrer og styrter nasjoner, vil tape omtrent all sin viktighet om loven hadde alltid vært hva den burde være. Faktisk, om loven ville være begrenset til å beskytte alle personer, alle friheter, og alle eiendommer; om lov var intet mer enn den organiserte kombinasjonen av retten til selvforsvar; om loven var hinderet, sjekkpunktet og strafferen av all undertrykkelse og plyndring – er det sannsynlig at vi borgere da ville argumentere mye rundt omfanget til virksomheten?

Under disse omstendighetene, er det sannsynlig at omfanget rundt retten til å stemme, vil true den høyeste gode,  den offentlige fred? Er det sannsynlig at de ekskluderte klassene ville nekte å fredelig avvente  dannelsen av deres rett til å stemme? Er det sannsynlig at de som hadde retten til å stemme ville sjalu forsvart deres privilegia? Om loven var begrenset til dens rette funksjon, ville alles interesse i loven være den samme. Er det ikke klart at under disse omstendigheter, ville de som stemte, ikke være en ulempe for de som ikke stemte?

Den fatale idéen av lovlig plyndring

Men på en annen side, forestill deg at dette fatale prinsippet har blitt introdusert: Under dette påskuddet av organisering, regulering, beskyttelse eller oppfordring, tar loven eiendom fra en person og gir det til en annen; loven tar rikdom fra alle og gir det til noen få – enten det er bønder, produsenter, skipseiere, artister eller komikere. Under disse omstendigheter vil garantert alle klasser strebe etter å forstå loven, logisk nok.

Den ekskluderte klassen vil rasende kreve retten til å stemme – og vil kantre samfunnet fremfor å ikke oppnå det. Selv tiggere og hjemløse vil så bevise for deg at de også utvilsomt har et krav på å stemme. De vil fortelle deg:

“Vi kan ikke kjøpe vin, tobakk, eller salt uten å betale skatt. Og en del av den skatten vi betaler er gitt av loven – i privilegier og subsidier – til mennesker som er rikere enn vi er. Andre bruker loven til å øke priser på brød, kjøtt, jern, eller tøy. Dermed siden alle andre bruker loven til sin egen fortjeneste, vil vi også bruke loven til vår egen fortjeneste. Vi krever fra loven retten til lettelse, som er den fattige manns plyndring. For å oppnå denne retten, burde vi også bli stemmere og lovgivere slik at vi kan organisere Tiggeri på en storslått skala for for egen klasse, slik som dere har organisert Beskyttelse på en storslått skala for deres klasse. Ikke fortell oss tiggere at du vil handle på våre vegne, for så å kaste oss , som Mr. Mimerel foreslår, 600,000 francs for å holde oss stille, som å kaste oss et bein vi kan gnage på. Vi har andre krav. Og uansett, vi ønsker å forhandle på våre egne vegne slik andre klasser har forhandlet på sine!”

Og hva kan du si som svar til det argumentet!

Pervertert lov skaper konflikt

Så lenge det er innrømmet at loven kan avvike fra sin rette hensikt – at den krenker eiendom, fremfor å beskytte den – så vil alle ønske å delta i skapelsen av lover, enten for å beskytte seg selv fra plyndring, eller å bruke de for plyndring. Politiske spørsmål vil alltid være forhåndsdømmende, dominerende og all-absorberende. Det vil bli slåssing ved døren til det lovgivende palass og kampen innenfor vil ikke være mindre rasende. For å vite dette, så er det knapt nødvendig å utforske hva som skjer innen den Franske og Engelske lovgivningen; kun det å forstå problemet er å vite svaret.

Er det noen behov for å tilby bevis at denne odiøse perverteringen av loven er en evigvarende kilde til hat og splid; at det har en tendens til å ødelegge samfunnet i seg selv? Om slik bevis trengs, se til de Forente Stater [i 1850]. Der er ingen land i verden hvor loven er holdt mer innenfor sitt rette element: beskyttelsen av enhver persons frihet og eiendom. Som en konsekvens av dette, virker det å ikke være noen andre land i verden hvor den sosiale orden hviler på et fastere fundament. Men selv i de Forente Stater, er det to problemer – og kun to – som har alltid truet den offentlige fred.

Slaveri og Tariffer er plyndring

Hva er så disse to problemene? Det er slaveri og tariffer. Dette er de eneste to problemene hvor, i motsetning til den generelle ånden av de republikanske Forente Stater,  lovenhar fått en plyndrende karakter.

Slaveri er krenkelsen, gjennom lov, av frihet. Den beskyttende tariffen er en krenkelse gjennom lov, av eiendom.

Det er en mest bemerkelsesverdig faktum at denne doble lovlige kriminaliteten – en sorgfull arv fra den Gamle Verden – skulle være de eneste problemene som kan og kanskje vil, føre til ruineringen av Foreningen. Det er faktisk umulig å forestille at i selveste hjerte av samfunnet,  en mer forbløffende fakta enn dette: Loven har blitt et instrument av urettferdighet. Og om denne fakta bringer forferdelige konsekvenser til de Forente Stater – hvor det riktige formålet av loven har blitt pervertert bare i tilfeller av slaveri og tariffer – hva må så bli konsekvensene i Europa, hvor perverteringen av loven er et prinsipp; et system?

To typer plyndring

Mr. de Montalembert [politiker og skribent] som adopterer tanken innenfor en berømt proklamasjon av Mr. Carlier, har sagt: “Vi må lage krig mot sosialisme.”  I følge definisjonen av sosialisme fremmet av Mr. Charles Dupin, mente han; “Vi må lage krig mot plyndring.”

Men hva slags plyndring snakket han om? For det er to typer plyndring: lovlig og ulovlig.

Jeg tror ikke at ulovlig plyndring, som tyveri eller svindel – noe som straffeloven definerer, forventer og straffer – kan blir kalt sosialisme. Det er ikke denne type plyndring som systematisk truer samfunns-grunnlaget. Uansett, krigen mot denne type plyndring har ikke ventet på kommandoen fra disse herrene. Krigen mot ulovlig plyndring har blitt kjempet siden begynnelsen av verdenen. Lenge før Revolusjonen i Februar 1848 – lenge før oppstandelsen av selveste sosialisme – hadde Frankrike tilbudt politi, dommere, militær, fengsel, fangehull og scaffolds(FIXXXXX) med hensikten av å bekjempe ulovlig plyndring. Loven i seg selv gjennomfører denne krigen, og det er mitt ønske og mening at loven alltid skal opprettholde denne holdningen mot plyndring.

Loven forsvarer plyndring

Men det er ikke alltid slik. Noen ganger forsvarer loven plyndring og tar del i det. Dermed er de som tjener på dette spart skammen, faren og skruplene som deres handlinger ellers involverer. Noen ganger plasserer loven hele apparatet rundt dommere, politi, fengsel og militær til tjeneste for plyndrere, og behandler offeret – når han forsvarer seg selv – som kriminell. Kort forklart, det finnes lovlig plyndring og det er ingen tvil at det er dette Mr de Montalemert snakker om.

Denne lovlige plyndringen kan kun være en isolert flekk blant lovgivingsmessige tiltak overfor folket. Om tilfelle, er det best å fjerne det med et minimum av taler og nedlatelser – og til tross for oppropene til særinteresser.

Hvordan identifisere plyndring

Men hvordan kan slik lovlig plyndring bli identifisert? Veldig enkelt. Se om loven tar noe fra noen personer som tilhører dem og gir det til noen andre personer som det ikke tilhører. Se så om loven tjener én borger på bekostningen av en annen ved å gjøre hva borgeren selv ikke kan gjøre uten å begå en forbrytelse.

Opphev så denne loven uten forsinkelse, for det er ikke ondskap i seg selv, men en fruktbar kilde til videre ondskaper fordi den inviterer til represalier. Om en slik lov – som kan være et isolert tilfelle – ikke blir opphevet umiddelbart, vil det spre seg, formeres, og utvikles til et system.

Personen som tjener på denne loven vil klage bittert, forsvarende av sine anskaffede rettigheter. Han vil hevde at staten er forpliktet til å beskytte og oppfordre hans bransje; så denne prosedyren kan berike staten fordi den beskyttede industrien dermed evner å bruke mer og betale høyere lønninger til de stakkars arbeidsmenn.

Ikke hør på dette sofisteriet fra særinteresser. Aksepten for disse argumentene vil bygge lovlig plyndring om til et helt system. Faktisk har det allerede skjedd. De nåtids vrangforestillingene er et forsøkt på å berike alle på bekostning av alle andre; å gjøre plyndring allment under påskuddet av å organisere det.

Lovlig plyndring har mange navn

Nå kan lovlig plyndring bli begått på uendelig mange måter. Dermed har vi et uendelig antall planer for å organisere det: tariffer beskyttelse, fordeler, subsideringer, oppfordringer, progressiv beskatting, offentlige skoler, garanterte jobber, garanterte fortjenester, minstelønn, rett til lettelse, rett til verktøy for arbeid, gratis kreditt og så videre og så videre. Alle disse planene som en helhet – med deres mål om lovlig plyndring – konstaterer sosialisme.

Nå, siden denne definisjonen er sosialisme en form av doktrineting, hvilke angrep kan bli gjort mot den annet enn en krig om doktrinetinger? Om du finner denne sosialistiske doktrine å være falsk, absurd og ond, så tilbakevis den. Fremfor alt, om du ønsker å være sterk, begynn med å loke ut ethvert partikkel av sosialisme som har krypt inn i din lovgivning. Dette vil ikke være en enkel oppgave.

Sosialisme er lovlig plyndring

Mr. de Montalmebert har vært anklaget for å ønske å bekjempe sosialisme gjennom rå makt. Han burde bli frikjent fra denne anklagelsen, for han sa kun: “Krigen vi må kjempe mot sosialisme må være i harmoni med lov, ære og rett.”

Men hvorfor ser ikke Mr. de Montalembert at han har plassert seg i en ond sirkel? Du vil bruke loven til å motstå sosialisme? Men det er i loven sosialisme i seg selv avhenger. Sosialister ønsker å praktisere lovlig plyndring, ikke ulovlig plyndring. Sosialister, som alle andre monopolister, ønsker å gjøre loven til deres egen våpen. Og så snart loven er på sosialismens side, hvordan kan den da brukes mot sosialisme? For når plyndring er oppfordret av loven, frykter den ikke dine rettsaler, ditt militær og dine fengsel. Derimot vil kan den kalle på dem for hjelp.

For å forhindre dette, vil du ekskludere sosialisme fra å tiltre i skapelsen av lover? Du vil forhindre sosialister fra å entre det lovgivende palass? Jeg sår at du skal ikke lykkes, så lenge lovlig plyndring fortsetter å være hovedforretningen til lovgiverne. Det er ulogisk – absurd faktisk – å anta noe annet.

Valget foran oss

Dette spørsmålet om lovlig plyndring må bli avgjort en gang for alle, og det er kun tre måter å avgjøre det på:

  1.  Få plyndrer mange.
  2. Alle plyndrer alle
  3. Ingen plyndrer noen

Vi må gjøre vårt valg omkring begrenset plyndring, allmenn plyndring og ingen plyndring. Loven kan kun følge én av disse tre.

Begrenset lovlig plyndring: Dette systemet seirer når stemmeretten var begrenset. Man vil gå tilbake til dette systemet for å forhindre invasjonen av sosialisme.

Allmenn lovlig plyndring: Vi har vært truet med dette systemet siden retten til næringsvirksomhet ble gjort allment. Denne nye næringsvirksomhetlige(FIXXXXX) majoriteten har bestemt å formulere loven på de samme prinsippene rundt lovlig plyndring som var brukt av deres forgjengere når stemming var begrenset.

Ingen lovlig plyndring: Dette er prinsippet av rettferdighet, fred, orden, stabilitet, harmoni og logikk. Inntil dagen jeg dør, skal jeg proklamere dette prinsippet med all kraften i mine lunger (som akk! er alt for utilstrekkelig). [2]

Lovens Rette Funksjon

Og, i all ærlighet, kan noe annet enn fraværet av plyndring bli krevd av loven? Kan loven – som nødvendigvis krever bruken av tvang – rasjonelt bli brukt for noe bortsett fra beskyttelsen av rettighetene til alle? Jeg  utfordrer alle til å utvide den utover dens formål uten å pervertere den og, konsekvent, vende makt mot rett. Dette er den mest fatale og mest ulogiske sosiale perverteringen som kan mulig tenkes. Det må bli innrømt at den sanne løsningen – som så lenge lett etter vedrørende sosialt forhold – består av disse simple ord: Lov er organisert rettferdighet.

Nå må det sies: Når rettferdighet er organisert av loven – altså, ved bruk av tvang – eksluderer det idéen om å bruke lov (tvang) til å organisere noen menneskelig aktivitet samme hva, enten det er arbeid, veldedighet, jordbruk, handel, industri, utdanning, kunst, eller religion. Organiseringen gjennom lov av noen av disse vil uunngåelig ødelegge den essensielle organiseringen – rettferdighet. For virkelig, hvordan kan vi forestille oss tvang bli brukt mot friheten til borgerne uten at den også blir brukt mot rettferdighet, og følgelig brukes mot sin rette hensikt?

Den Forførende Lokke av Sosialisme

Her møter jeg den mest populære feilslutningen i vår tid. Det er ikke ansett som tilstrekkelig at loven skal være rett; den må være filantropisk. Ei heller er det tilstrekkelig at loven burde garantere til alle borgere den frie og harmløse bruken av hans fakulteter for fysisk, intellektuell og moralsk selv-forbedring. Istedet, er det krevd at loven skal direkte forlenge velferd, utdanning og moral i hele nasjonen.

Dette er den forførende lokke av sosialisme. Og jeg gjentar igjen: Disse to brukene av loven er i direkte selvmotsigelse til hverandre. Vi må velge mellom den. En borger kan ikke på samme tid være fri og ikke fri.

Håndhevet Brorskap Ødelegger Frihet

Mr. de Lamartine skrev følgende til meg en gang: “Din doktrine er kun halve programmet mitt. Du stoppet ved frihet; Jeg går videre til brorskap.” Jeg svarte han: “Den andre halvdelen av ditt program vil ødelegge den første.”

Faktisk, så er det umulig for meg å separere ordet brorskap fra ordet frivillig. Jeg kan faktisk ikke forstå hvordan brorskap kan bli lovlig håndhevet uten at frihet blir lovlig ødelagt, og rettferdighet følgelig  blir trampet på.

Lovlig plynding har to røtter: En av dem, som jeg har sagt før, er i menneskelig grådighet; den andre er i falsk filantropi.

På dette punktet, tenker jeg at jeg burde forklare akkurat hva jeg mener med ordet plyndring. [3]

Plyndring Bryter Eierskap

Jeg bruker ikke, slik som ofte er gjort, ordet på noen vag, usikker, omtrentlig, eller metaforisk måte. Jeg bruker det i sin vitenskaplige akseptanse – som å uttrykke idéen motsatt til det av eiendom [lønn, land, penger, eller samme hva. Når en del av rikdom blir overført fra en person som eier den – uten hans samtykke og uten kompensasjon, og enten gjennom tvang eller gjennom svindel – til noen som ikke eier den, vil jeg si at eiendom er brutt; at en handling av plyndring er begått.

Jeg sier at denne handlingen er akkurat hva loven skulle undertrykke, alltid og overalt. Når loven selv begår disse handlingene den skulle undertrykke, sier jeg at plyndring fortsatt er begått, og jeg legger til at fra ståstedet til samfunnet og velferd, denne aggressjonen mot rett er enda verre. I tilfellet av lovlig plyndring derimot, er ikke personen som mottar fordelene ansvarlig for plyndringshandlingen. Ansvarligheten for denne plyndringen ligger i loven, lovgiver og samfunnet i seg selv. Derinne ligger den politiske faren.

Det er til å bli angerfult at ordet plyndring er fornærmende. Jeg har prøvd forgjeves å finne ett ufornærmende ord, for jeg vil ikke noen gang – spesielt nå – ønske å legge til et irriterende ord til vår uenighet. Følgelig, enten jeg er trodd eller ikke, ærklærer jeg at jeg ikke mener å angripe intensjonen eller moralen til noen. Derimot angriper jeg idéen som jeg tror er falsk; et system som for meg virker å være urettferdig; en urettferdighet så uavhengig av personlige intensjoner at hver av oss profitterer fra den uten å  ønske å gjøre det, og lide fra den uten å vite årsaken til lidelsen.

Tre Systemer av Plyndring

Oppriktigheten til de som avokerer proteksjonisme, sosialisme, og kommunisme er ikke stilt spørsmål ved. Enhver forfatter som vil gjøre det må være under påvirkelse av en politisk ånd eller en politisk frykt. Det skal være påpekt derimot, at proteksjonisme, sosialisme og kommunisme er hovedsaklig den samme planten i tre forskjelle vekststadier. Alt som kan bli sagt er at lovlig plyndring er mer synlig i kommunismen fordi det er fullstendig plyndring; og i proteksjonisme fordi plyndringen er begrenset til speksifikke grupper og industrier. [4] Dermed følger det at, av de tre systemene er sosialisme, den vageste, den mest ubesluttsomme, og følgelig, det mest oppriktige utviklingsstadiet.

Men oppriktig eller uoppriktig, intensjonene til personene er ikke her stilt spørsmål ved. Faktisk, jeg har allerede sagt at lovlig plyndring er basert delvis på filantropi, selv om det er en falsk filantropi.

Med dette unntak, la oss utforske verdien – opphavet og densensen – til denne populære aspirasjoen som hevder å oppnå generell velferd gjennom generell plyndring.

Lov er Makt

Siden loven organiserer rettferdighet, spør sosialisten hvorfor loven ikke burde organisere arbeid, utdannelse og religion også.

Hvorfor skal ikke loven bli brukt til disse hensiktene? Fordi den kan ikke organisere arbeid, utdannelse og religion uten å ødelegge rettferdighet. Vi må huske at lov er makt, og at, konsekvent kan ikke lovens rette funksjon utvides forbi sin rette funksjon av makt.

Leave a Reply