The great lock-in.

There exists a system of great lock-in today. It’s not so easy to spot, but once able to spot it, it’s impossible not to see it any more; It becomes a surrounding of immense cataclysmic effect. Like a malignant tumor surrounding living healthy cells, making them turn into tumor as well.

People stuck in this cataclysm will whine like there is no day tomorrow. Begging and pleading for the sealers and protectors of the cataclysm to not be so harsh on them in what they are doing. They will circle around talking with other lock-ins about how they are “forced” to partake in the interlocking events for one reason or another. Quotes like “There’s no choice”, “it’s the rule” and “just following command” is a few typical mantras the lock-ins are sprouting forwards. Every day it’s the same whiny lock-talk.

Been there, done that. Done.

The most ironic part about this lock-in is that when someone explains it and are even willing to show the key with its attached key-chain to this lock, the lock-ins reject it in full tantrum while going into panic and even try to discredit the revealer of the key defending the lock by all means necessary. Here they go on about the importance of locking mechanisms and how it can help keep all together for the benefit of the tumor as a whole, while they continue to feed the tumor more and more healthy cells with their lies about singular locking importance when they really only care about inserting into and growing the collective deception.

They will create a drama surrounding the revealer of the key as to take all the focus away from the opening of the lock; in supreme fear of what will happen if unlocked and its supposed “sacred” seal is broken. Some might even say they want the lockers to sacrifice them. A madness seemingly with no end.

Been there, partly done that, Done.

The key itself is simple yet complex and that’s both the ugly and beautiful thing about it, depending of course on what side of the lock-in one are, compared to where one want to be.

The key is only to find the key itself and the lock will open automatically, but only if really wanting for it to open. It’s also possible to try brute-force open this lock, but it will be a dead-end and a giveaway when realizing; Hammering the supposed lock with the supposed lock itself isn’t the key.

For the true key is….

…identity.

Død over permalink-problematikk

Har knotet med dette sånn nogen lunde halvhjertet, men i dag satt jeg meg ned skikkelig med redirect problematikken på wordpress..

Endte med at jeg byttet over fra apache til nginx og la til følgende under server { […] rett over location

if (!-e $request_filename) {
rewrite ^.*$ /index.php last;
}

Fiksen fant jeg her.

Deilig å knote når man også har veldig bra musikk til: //soundcloud.com/suprntral/supernatural1 (min favoritt-del starter fra 33min).

Natta 🙂

Mitt svar til patruljemann Joakim Kværner

Hei, Joakim Kværner.

Jeg viser til ditt innlegg i Aftenposten 13. November 2014.

Jeg vil først starte med å hylle deg. Hylle deg for at du tar på deg oppgaven som patruljemann. Dette er en stilling som er viktig på mange områder og jeg er ekstremt glad for at det er du og ikke jeg som har den – gitt at dere treffer med prioriteringene.

Jeg heter Lars-Ivar Ihler, Jeg jobber egentlig med IT, men er for tiden uten arbeid, men er heller ikke NAV-er (ikke at det nødvendigvis er noe galt med det). …Hvertfall enn så lenge.. Jeg sliter nemlig med Rockafeller Skank; Sjelens funk:

Det er nemlig visse problemer jeg ser med situasjonen i dagens samfunn og det er noe du og dine kolleger kan være med å hjelpe meg med å finne en løsning på.

Slik jeg ser det er det nemlig fredelige mennesker du nevner først når du ramser opp hvem du “jobber med”. Mennesker som heller burde få henvendelser av helsepersonell fremfor politi, om noen av de i det hele tatt. For meg er dette kjernen i mange av problemene vi har i dag.

For politiet og militæret har nemlig blitt tildelt oppgaver og prioriteringer som ikke er forenelig med frihet, samme hva politikerne sier; Politiet som egentlig skal sikre fred, lider under en politisk meningsgrådighet og en befolkning som ser ut til å elske å hate hva andre folk tar for seg, for så å være i favør til å tvinge andre medmennesker til å gjøre hva de selv mener er best; ‘De rike bør bidra mer til samfunnet’, ‘narkotika ødelegger samfunnet’ ‘X blir ikke behandlet rettferdig av Y’ ‘samfunnet, samfunnet, samfunnet’ for så å komme til en konklusjon som lyder omtrent som følgende: “Politikerne MÅ komme på banen!”.

For realiteten er at ekstremt mange mennesker rundt om i verden og her i Norge skriker etter lover for å straffe fredelige folk som gjør ting med sin egen kropp eller sine egne penger de har tjent ved å levere tjenester andre ønsker. Og da tenker jeg følgende: Selv om folk skriker etter lover som fremmer straff av ulike handlinger med enten bøter, skatter eller fengsel, så burde det være mulig å tenke litt selv; “Vil jeg at folk skal bestemme over min livsstil og diktere hvordan jeg skal behandle meg selv?”.

For om vi lar dette bli normen, skal politiet da også starte å trakassere “overvektige” eller “undervektige” mennesker også, fordi noen andre som hevder de vet bedre syns at dette “ikke er bra for samfunnet”? Skal jeg som IT-kyndig kreve at politiet drar til alle hjem for å nekte de å bruke én bestemt programvare, bøtelegge på bakgrunn av mangelfulle oppdateringer og true med fengsel om de ikke holder datamaskinene sine sikre til enhver tid, kun fordi “samfunnet er utsatt for virus, spionvare og annen ondsinnet programvare”? Hvor går egentlig grensen? Er samfunnet virkelig så skjørt at det trenger all mulig voldsdiktat for dette konstante maset? Og kanskje enda viktigere; Hjelper disse voldsdiktatene?

Det har siden 1965 vært utrygt for ulike fredelige mennesker som ønsker enerett over sin kropp å oppholde seg i Norge. Det var ingen grunn til bekymring, før da. Med unntak av alkoholforbudet da selvfølgelig. Og de fleste burde vite hvordan det gikk.. Omtrent slik som narkotikaforbudet går nå.. En krig som hovedsaklig er mot kultiveringen av en plante som kan erstatte så mye miljø-svineri.

Vi kan se i nyhetsbildet hver eneste dag. Opportunistiske angrep på vegne av industrier som er livredde for konkurranse. Dette være alkoholindustrien, oljeindustrien, finansindustrien, myndighetene eller alle mulige interesseorganisasjoner du kan tenkte deg. Disse vil ha politikere på banen for å løse alle mulige verdensproblemer – med tvang. En tvang du som politi må håndheve. Disse politikerne vil antageligvis – om dette fortsetter – prøve å regulere solens virksomhet fordi “det er viktig at de som lager lyspærer, stearinlys, osv har en robust inntekt – i samfunnet vårt!”.

Valgets våpen
Men ikke bli sjokkert av mitt ordvalg, sjekk ut mitt nye våpen; valgets våpen. Og da snakker jeg ikke om stortingsvalg eller kommunevalg, men individets valg. For verdi er subjektivt og selv om enkelte prefererer én bestemt ting, betyr ikke det at alle gjør det. Da er det ikke rett å tvinge mennesker til likhet.

“Alle” må passe seg
I kjølvannet av denne meningsgrådigheten har politikere og ledere som du sier, avholdt en rekke møter og kommet opp med diverse føringer til alle, ikke bare politiet. Man har ikke lov til å dyrke spesifikke planter, man skal være oppmerksom og melde fra om alt som virker mistenkelig, man skal betale skatt til tjenester andre mener er bra, men å bære verktøy som lar folk forsvare seg selv? Nei, det er det farligste.

Å tenke selv og ta ansvar for seg selv og sin egen kropp på sin egen måte? Nei, det er bare tull. Fordi da er du potensielt kriminell og strider mot voldsmonopolets intensjon. Myndighetenes intensjon.

Skal “alle” bli reddet gjennom bøtelegging og tvang?
Som du også sier har tiltakene som har kommet frem så langt vært styrt av følelser. Og det er akkurat de tiltakene har jeg vanskeligheter med å forholde meg til. Jeg er et fritt individ. Og jeg gjør meg min egen kropp som jeg selv ønsker.

Jeg lever også i en verden mange ikke ser.
Det var slik at jeg trivdes på jobb. Grave i kompliserte problemstillinger, finne feil og implementere løsninger. Men det er også engang slik at jeg graver i ikke-IT relaterte ting. Som økonomi, filosofi og frihet.

Jeg møter ofte mennesker når de – som meg selv – trenger noen andre å dele informasjon med. Jeg utforsker blant annet økonomiske, sosiale, lokale og internasjonale bestemmelser. Og jeg er ekstremt åpen for andre menneskers tanker og innspill, enten det er økonomer, politikere, advokater, pensjonister, ungdom, rike eller fattige. Jeg graver i tilsynelatende “rettferdige kriger”, der politikerne bruker bomber som verktøy for å fremme meningene “våre” i udeklarerte kriger. Økonomisk “stabilitet” der vi har kappløp med andre land om å vanne ut kjøpekraften til befolkningen og “sosial” likestilling, der man tvinger andre til å være enige med den troen “vi” syns er best. Jeg er en frustrert sikkerhetsinformatiker.

Jeg er lei, jeg
Du møter kanskje meg. du virker uredd, du er bestemt, men du tror du ser det i øynene mine, en anelse av frykt. Der er subjektivisten. Nå er det hjelp for budsjettet å få. Du gleder deg til å straffe meg. Du må fortelle meg at jeg kan ikke gå rundt å bryte lover som ditt og datt. Løpe for å ta meg. Du må tjene…

Jeg skjønner, du må ut fra stasjonen, rapportere, levere, tjene statistikken, mentalt forberede deg på å følge lov-diktatet fra høyere hold, finne trusselen for så å kunne komme tilbake med fangst. Du har tross alt et lån å betale ned på. Som omtrent alle andre har.

Alt dette med høy puls; jeg er lei, jeg.

Du prøver å rasjonalisere oppgavene dine, mandatet ditt, handlingene dine og bøtene mine. Men hvor er friheten min? Hvor er min selvstendighet?

Det tar lang tid å lete frem våpenet.
Samtidig som jeg prøver å unnslippe statsmonopolets klo funderer jeg mye på hvor mange liv som har gått tapt mens politi og militær har forfulgt offerløse “kriminelle” handlinger, mens de ekte kriminelle fokuserer all sin tid på å gjøre om loven i sin favør. De har trent på dette, det fungerer for dem, men ikke for andre.

Jeg vil så gjerne at du skal hjelpe meg og hjelpe vennene mine når vi trenger det, men jeg liker ikke voldsmakt.

Denne voldsmakten er nå hva som skaper så store forskjeller. Voldsmakten som – i følge politikere, selvutnevnte eksperter og hvem det enn måtte være – skaper såkalt “trygghet”, “velferd”, “solidaritet” og et “robust” samfunn. De sier de vil forsvare samfunnet vårt. I praksis skjer snarere det tvert motsatte.

Stort sett hele verden utnytter seg av denne voldsmakten; dette monopolet. Selv prøver jeg alt jeg kan for å unngå å gjøre det samme. For jeg er ikke spesiell; Jeg er ikke så spesiell at jeg trenger et voldsmonopol for å diktere mine personlige meninger over på andre.

Mange ofrer nemlig livet sitt for nettopp dette monopolet. Det kan bli deg, dine kolleger, venner og familie såvel som  meg, mine venner og min familie som kan blir de neste ofrerne… Er dette virkelig hvordan vi vil ha det?

Ledernes “handlekraft”
For det er slik det er å lede i dag; Kreve forandring, stille til valg, hevde frihet, vinne makt og bruke vold. Da viser man “handlekraft”, samt at man kan oppnå noe som passer inn i den “norske modellen”. Nåvel.. De har i det minste tvunget andre til å gjøre som de selv liker..

Jeg får en følelse av å være slave.
Hvis jeg eller noen av mine venner vil gjøre som vi selv liker – i en fredelig setting – som andre ikke liker, så kan vi miste vår frihet. Da kan du og dine kolleger bryte dere i våre hjem for å håndheve ledernes voldsbestemmelser.

Så jeg slapper ikke av. Jeg vet dere prøver å hjelpe så godt dere kan, dere må bare prioritere å straffe fredelige folk først, for å tjene våre herskere. Slik at dere kan betale deres lån til de samme menneskene.

Jeg må egentlig ikke avslutte her. Jeg har ingen spesielle planer, skjønner du. Jeg holder meg stort sett innendørs i en statsindusert frustrasjon. Og når jeg først er ute på vandring, håper jeg å ikke møte blikket ditt når du kjører forbi eller går i gatene. Fordi kanskje du finner meg “mistenkelig”?

Jeg er lei for det, men jeg er sinna-lei politiet, fordi dere skuffer meg så ofte…

Jeg kan egentlig skrive masse mer. Fordi dere ser ut til å prioritere offerløse handlinger fremfor ekte kriminalitet. Men jeg avslutter med å si at jeg holder meg unna. I håp om at kanskje dere gjør det også.

Hvertfall nå som dere bruker ladde våpen for å bedrive feilprioriteringene deres.